Adaptogene urter er blitt brukt i asiatiske helsesystemer i årtusener, og spiller en viktig rolle i blant annet ayurvedisk medisin og tradisjonell kinesisk medisin.

Den russiske farmakologen Dr. Nicolai V. Lazarev innførte begrepet «adaptogen» i 1947. De to russiske vitenskapsmennene Israel I. Brehkman og Igor V. Dardymov utviklet begrepet på slutten av 60-tallet, og var de første til å bruke betegnelsen adaptogen om urteplanter som ginseng og russisk rot.

Tre kriterier

Ifølge Brekhman og Dardymovs definisjon må en urteplante fylle tre kriterier for at den skal kunne klassifiseres som et adaptogen:

  • Den må vise en uspesifisert effekt i kroppen, og øke kroppens motstandkraft mot en rekke stressfaktorer.
  • Den skal ha en normaliserende eller balanserende virkning, uavhengig av den patologiske tilstanden.
  • Den må være uskadelig, og må ikke påvirke kroppens normale funksjoner mer enn nødvendig.

Den mest kjente adaptogene urten i vestlige land er utvilsomt ginseng, men planter som rosenrot, schisandra, russisk rot (sibirsk ginseng), Cordonklokke, reinrot, gynostemma, kinesisk mjelt, maitake, reishi, ashwagandha og kreftkjuke er alle eksempler på adaptogene planter.

 

Adaptogenene rosenrot, russisk rot (sibirsk ginseng) og schisandra er tre av innholdsstoffene i kosttilskuddet EnergyPlus.